Når det ikke er en skam, men nødvendig, å snu

Svingete veier og trær som allerede savnet sommeren. Et iskaldt vann til venstre for riksveien, død skog til høyre. Jeg kjører utover mot Hurumlandet, med håp om å finne det jeg leter etter.

Det gjør jeg ikke. Jeg snur i ei busslomme, kjører under Oslofjorden og dukker opp på den andre sida.

Jeg skjønner nå at det å skrive bok er en reise full av forsinkelser, blindveier og bomturer. Heldigvis dukker det opp retninger underveis, som redder reisen. Veier ut.

Og noen ganger ender det bedre enn opprinnelig tenkt. Jeg er glad jeg ikke fant det jeg lette etter på Hurumlandet. I stedet endte jeg på Ingierstrand på motsatt side av Oslofjorden.

En helt sentral del av boka blir annerledes. Til det bedre, håper jeg. Det føles i hvert fall mer riktig, og er lettere å spinne videre på.

Smertefull research og kjedelig research

Å skrive bok er i perioder veldig gøy, men innimellom er det også slitsomt, tungt og frustrerende. I kveld var det dessuten jævla vondt. For to dager siden var det fryktelig kjedelig. Vi begynner vel med smertene, tenker jeg.

For å kunne forklare og beskrive hvordan hovedpersonen min har det, må jeg vite hva han går gjennom. Det er ikke alt jeg kan sette meg inn i, så noe må jeg bare prøve å forstå. Men en ting kunne jeg selv teste ut: Nemlig å stikke nåler inn buken min, for å smake på følelsen av å tatovere seg selv.

Konklusjon: Det er ikke å anbefale.

Det var i det minste en interessant opplevelse. Jeg kan ikke si det samme om kjøreturen jeg hadde for to dager siden. Da jaktet jeg på en location jeg gjennom ulike kartsøk hadde håpet å finne på Hurumlandet utenfor Asker og Drammen. Det ble en to timer lang bomtur, for jeg fant ikke det jeg håpet på. 

Risikerer PST og hjernegranskere på døra

Det hender at jeg må passe på når folk går forbi meg - bak ryggen min - på café, sånn at de ikke ser skjermen min. For det er ikke bra, alt jeg nå leser og skriver. Mange av Google-søkene mine hadde resultert i etterretningstjenesten eller hjernegranskere på døra, om jeg hadde bodd i et mer totalitert samfunn.

I researchen har jeg vært innom mange syke nettsider og lest om tildels skremmende forskning. Det er helt utrolig hvor mange sprø ting det er mulig å forske på - og ikke minst spesielt at dette faktisk finansieres av noen, enten privat og statlig.

Men det passer bra, for det er godt å ha faglig tyngde å hvile seg på, uansett hvor sært det kan være.

Skriver jeg om hjernen din?

For en del måneder siden, det har kanskje gått et halvt år nå, bestemte jeg meg. Jeg skrotet noen ideer, og samlet sammen noen andre - og gikk for dette bokprosjektet. En roman om hjernen. Et slags portrett av det vi har under skallet.

Hvordan det vil ende, vet jeg ikke ennå.

Dette er en skyggeblogg, hvor svært få detaljer vil klare å trenge gjennom sensuren - enn så lenge. Arbeidet går i rykk og napp. Surfere skal treffe den rette bølgen, jeg må treffe de mørkeste skyene.

Det jeg (som foreløpig er anonym) kan si, er at boka dessverre blir ganske mørk. Jeg taster ikke på noen feelgood-roman. 

Om jeg oppnår målet mitt, vil det gjøre litt vondt i magen til de som leser boka.